@Personlig

In (re)treatment

25.02.2015

For 16 år siden ble jeg tvangsinnlagt. Jeg slet med selvmordstanker og en dyp depresjon. Hvorfor? Som tenåring opplevde jeg beføling. Jeg fortalte om det. Jeg sa det høyt og ble ikke trodd. Ingen tok meg på alvor. Jeg begravde det. Prøvde å få meg selv til å tro at det var bare en drøm. Jeg klarte det ikke. Og begynte med alkohol. Jeg var 16 år og drakk meg så full at jeg mistet kontrollen. Depresjonen ble bare værre og værre og to år etter ble jeg tvangsinnlagt. Alt skjedde så fort. Det var kveld. Husker ikke hvilken dag det var. Men jeg husker at jeg ble kalt en løgner. Noe sa klikk. Jeg fikk ikke puste. Jeg ville vekk. Jeg ville dø. Jeg sprang ut døra. Ut i regnet. Iført kun truse og tskjorte. Jeg sprang og hylte. Jeg ville ikke mer. Smertene ble for mye. Pappa sprang etter meg. Og han tok meg igjen. Han bar meg hjem igjen. Jeg husker ikke hva vi pratet om når jeg satt i sofaen. Jeg husker bare at jeg gråt. Det var ikke mange dagene etter dette at jeg ble innlagt. Jeg skulle bo på sykehuset i 8 uker. Avdelingen het Post 2 da. Jeg skulle bli frisk.

Det var ikke en lukket avdeling. Vi kunne søke om helgeperm, og som regel så fikk vi det. Jeg fikk mitt eget rom. Det var lite, murbelagte vegger og lås på vinduet. Jeg husker at jeg synes det var et kaldt og mørkt rom.

Jeg var den yngste på avdelingen og følte meg malplassert. Jeg følte at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Terapien min var en blanding av gruppeterapi og “one on one” med psykolog. Jeg hatet det. Jeg hatet det som pesten. Spesielt gruppeterapi. Der satt vi. I en ring rundt et bord og skulle fortelle om våre liv. Våre familieliv. Våre tanker og drømmer. Og våre mareritt. Jeg sa veldig lite. Fordi det jeg hørte var overveldende. Jeg visste ikke at noen kunne ha det så fælt. At noen kunne oppleve noe så grusomt som det jeg hørte. Jeg ble redd. For mine problemer var jo bare som små frø i forhold. Jeg holdt kjeft i gruppeterapi. Jeg tok på meg klovnerollen. Jeg ville gjøre de andre pasientene glad. Jeg gjorde alt for å få dem til å le. Jeg ble lattermilla.

Jeg sliter fremdeles med mareritt fra min tid på Post 2. Jeg så og hørte ting en 18 år gammel jente ikke klarte å takle. Jeg vet ikke om det gjøres enda men jeg husker godt en pasient. Han forsvant for hver dag som gikk. Han fikk elektrosjokk. Jeg husker fremdeles lukten når han kom ned fra behandlingen. En lukt som fremdeles gir meg frysninger på ryggen. Svidd hud. Svidd hår.

Jeg klarte ikke å sove uten høretelefoner fordi hun som bodde ved siden av meg skrek om natta. Hun hylte. Til den dag idag har jeg aldri hørt slike skrik igjen. Og det er jeg takknemlig for.

Jeg lurer litt på hvordan det gikk med de. Jeg håper de kom seg videre. Selv går jeg fremdeles i terapi. Har gått til psykolog, psykiatere og terapauter av og på i 16 år. Og jeg er enda ikke helt frisk. Dette skjems jeg over. Jeg har lyst til å grave meg ned i et hull og bli der. Fordi jeg møter fremdeles rare blikk når jeg sier at jeg går til psykolog. Jeg møter fremdeles fordommer. Jeg ser det privat og i det offentlige rom. Det er fremdeles tabu. Hvorfor er det slik? Jeg forstår det ikke.

Hvorfor skrive dette her lurer du kanskje. Vel. Jeg gjør det mest for min egen del. Jeg får det ut. Jeg står frem. Jeg sier at jeg sliter. Som 34 åring sliter jeg fremdeles. Men jeg får hjelp. Det er ikke lett. Jeg tar det dag for dag. Og en dag, håper jeg, at jeg kan si at jeg har det bra. Jeg har det psykisk bra. Fortiden er ikke min framtid. Den er en del av meg men den definerer ikke den jeg er. Også gjør jeg det for vårt barn sin del. Min sønn. Som en gang kanskje vil prøve å forstå sin mor. Det kommer en dag hvor han kanskje vil vite hvorfor jeg er som jeg er. Vite hva som gjorde meg til den jeg er. Derfor sier jeg det her. Jeg, din mor, har hatt det vondt. Har det vondt. Men hverdagen min er mye lysere nå etter du kom til verden. Jeg smiler mer. Jeg ler mer. På ordentlig. Ikke bak en maske. Og hvis du en dag finner deg på avveie eller i en mørk dal, vit at det finnes hjelp der ute. Og ikke skjems av å ta imot det eller spør om det. Gå med rak rygg. Ingenting viser mer styrke enn det å spørre om hjelp når man trenger det.


You Might Also Like

12 Comments

  • Reply Amanda 25.02.2015 at 17:51

    Stå på <3
    Det burde ikke være så tabu å fortelle andre at man går til psykolog, desverre er det sånn :/

  • Reply Caroline 25.02.2015 at 17:52

    Takk for at du deler <3

  • Reply Marit 25.02.2015 at 18:00

    Du er bra!
    <3.

  • Reply Sheena Rasmussen 25.02.2015 at 20:11

    Kæreste Milla, du er stærk. Stærk fordi du tør dele denne del af dit liv med os, og fordi du tør tage tyren ved hornene og bearbejde dine følelser. Jeg beundrer dig.

  • Reply Julia Martincic 25.02.2015 at 21:04

    Så utrolig sterkt. Takk for at du deler.

  • Reply Kjetil Rameckers 25.02.2015 at 21:23

    Kjære Milla……Sterkt ❤️ Digge deg. Schpaa

  • Reply Vilde 26.02.2015 at 10:31

    Det er så trist at man blir satt rart på når man forteller at man går til psykolog eller at man har det vanskelig. Dette som skal være et så åpent og inkluderende samfunn har sine absolutte mørkesider.
    Men, jeg tror også at mange av de som reagerer dårlig er redde for å si noe galt. Å trø feil eller gjøre det verre. I vertfall er det de inntrykkene jeg har fått. Ikke at det er en unnskyldning for noe, men det kan være en (del av en) forklaring?

    Håper du får den hjelpen du trenger. Det er tøft av deg å dele!
    Alle gode tanker sendes i din retning.

  • Reply Ronja 26.02.2015 at 11:07

    Du skriver så fint, og jeg som din venn, setter så utrolig pris på å kunne lese dette, og at du er så ærlig. Det er trist, og fint, og vondt på samme tid, og du skal vite at du er en jævla bra dame, og jeg er veldig glad i deg.

    Til våren kommer jeg på besøk til deg!

  • Reply Sverre 26.02.2015 at 15:52

    ❤️❤️❤️ Kjæreste Milla-min

  • Reply Kåre 26.02.2015 at 18:20

    modig gjort milla. Love from the north

  • Reply Vilde 15.03.2015 at 15:31

    SV: Ja, veldig frustrerende!
    :)
    Ønsker deg en god helg! :)

  • Reply Stine F 07.10.2015 at 19:25

    Så utrolig fint at du deler. Jeg er så for at vi skal være mer åpen om psykisk sykdom. Moren min var innlagt da jeg var tenåring, først i en by 1,5 time unna og så i vår egen by. Gikk forbi psyk hver dag på vei hjem fra skolen og pappa satte en kopp i vinduet så vi kunne se hvor hun bodde :) Ble så overrasket hver gang jeg dro på besøk, for alle som var der var så.. vanlige! De bare satt i en sofa og drakk kaffe. Jeg er så glad flere og flere tør spørre om hjelp – for det er bra for dem som har det tungt, og verden omkring. Jeg håper du føler deg bedre.

  • Leave a Reply