Browsing Category

Personlig

@Personlig

Sint med stor S

14.11.2016

Jeg er sint. Jeg har gått i terapi i 2  år nå. Og til jul er det over. Jeg har tre timer igjen og så er jeg ferdig på DPS. Hvorfor er jeg ikke glad? Fordi jeg fremdeles har det vondt. Jeg sliter fremdeles psykisk. Jeg sa til terapeuten at det er frustrerende å være meg nå. Jeg føler det blir slik hver gang jeg går i terapi. Og jeg har gått i terapi av og på i 17 år. Jeg føler at jeg aldri blir ferdig. Og det gjør vondt. Så vondt at jeg vil skrike høyt JEG HATER DEG VERDEN. Istedenfor tier jeg. Fordi jeg vet at det ikke hjelper.

I wish I had what I needed
To be on my own
‘Cause I feel so defeated
And I’m feeling alone

And it all seems so helpless
And I have no plans
I’m a plane in the sunset
With nowhere to land

– Switchfoot (Let It Be Enough)

Jeg skulle ønske jeg trodde på Gud. Jeg ser at noen mennesker finner trøst i det. I troen på noe. Hva skal jeg finne trøst i når jeg ikke tror? Jeg tror jeg må finne aksept. Noe jeg har lett etter hele mitt liv. Ikke den type aksept man får fra andre, men den en får fra seg selv. Jeg må akseptere meg selv. Jeg må akseptere at jeg har slitt og fremdeles sliter. Og jeg må finne styrken i det. Ikke fokusere på det svake. Hvordan gjør jeg det uten hjelp? Hvordan går jeg frem? Jeg har ingen anelse. Jeg vet bare at om en måned står jeg alene og skal klare meg selv. Jeg skal bekjempe mine demoner alene. Igjen.

 

@Personlig

Dagens utblåsning

06.09.2016

“Hva jobber du med?” eller “Hva gjør du?” er spørsmål jeg gremmes over. Fordi jeg skammer meg. Fordi jeg gjør ikke noe. Jeg har ingen jobb, foruten det å vær mor. Jeg klarer ikke å være i jobb. Og det skjemmes jeg over. Og hvorfor skal jeg skjemmes over det egentlig? Jeg jobber ikke fordi jeg ikke vil. Jeg jobber ikke fordi jeg ikke kan. Det er en stor forskjell. Og hvis du ser på meg som lat av den grunn, da er det deg det er no feil med. Ikke meg.

#annoyed

gif hentet fra giphy

@Personlig

Depresjon

19.10.2015

Jeg fikk spørsmål fra ei som heter Katrine om jeg kunne skrive litt om depresjon, hvordan man kan komme ut av det, håndtere det og hva jeg mener om å snakke med noen om det versus å holde det inne. Caroline spurte også om jeg kunne skrive litt om angst og hvordan man håndterer dette. Jeg skal prøve så godt jeg kan å svare  dere på akkurat dette. Og føler du at noe mangler eller at jeg har misforstått gi beskjed.

Depresjon er en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede.

Jeg har slitt med depresjon i 18 år. Iløpet av disse årene har jeg fått diagnosene PTSD og tilbakevendene depressiv lidelse. Jeg kan kanskje skrive litt om de forskjellige diagnosen først.

PTSD
Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer. Symptomer: gjenopplevelser av det opprinnelige traumet (eller traumene) gjennom «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå- for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og hyperårvåkenhet. Årsakene er som regel fysisk eller psykiske traumer. Eksempler på dette: fysiske / psykiske overgrep, seksuelle overfall, ulykker, narkotikaavhengighet, sykdommer, medisinske komplikasjoner, krig eller katastrofer.

Tilbakevendende depressiv lidelse
Depressiv lidelse påvirker i betydelig grad relasjonene til familie og venner, går ut over arbeid eller skolegang, søvn og appetitt og helsen generelt. Innvirkningen på evnen til å fungere og på trivsel er like stor som ved kroniske, somatiske tilstander som diabetes. En person som opplever en depressiv episode, har vanligvis et svært lavt stemningsleie (humør) som virker inn på alle aspekter ved livet. En manglende evne til å glede seg over aktiviteter som tidligere har vært lystbetonte, er ofte til stede. Mennesker rammet av depresjon kan være opptatt av å gruble over tanker og følelser der innholdet er verdiløshet, skyld eller anger som er ute av proporsjoner, hjelpeløshet, håpløshet og selvforakt. Andre symptomer: nedsatt konsentrasjonsevne og hukommelse, søvnløshet, tilbaketrekning fra sosiale situasjoner og aktiviteter, redusert seksuell lyst og tanker om døden eller selvmord. Depresjon oppstår når en sårbarhet som er til stede på forhånd aktiveres som følge av belastende livshendelser. Denne sårbarheten kan være genetisk, og innebære et samspill mellom arv og miljø, eller foreligge som såkalte «skjemaer», syn på verden og seg selv som vedkommende har lært i barndommen. Continue Reading

@Personlig

In (re)treatment

25.02.2015

For 16 år siden ble jeg tvangsinnlagt. Jeg slet med selvmordstanker og en dyp depresjon. Hvorfor? Som tenåring opplevde jeg beføling. Jeg fortalte om det. Jeg sa det høyt og ble ikke trodd. Ingen tok meg på alvor. Jeg begravde det. Prøvde å få meg selv til å tro at det var bare en drøm. Jeg klarte det ikke. Og begynte med alkohol. Jeg var 16 år og drakk meg så full at jeg mistet kontrollen. Depresjonen ble bare værre og værre og to år etter ble jeg tvangsinnlagt. Alt skjedde så fort. Det var kveld. Husker ikke hvilken dag det var. Men jeg husker at jeg ble kalt en løgner. Noe sa klikk. Jeg fikk ikke puste. Jeg ville vekk. Jeg ville dø. Jeg sprang ut døra. Ut i regnet. Iført kun truse og tskjorte. Jeg sprang og hylte. Jeg ville ikke mer. Smertene ble for mye. Pappa sprang etter meg. Og han tok meg igjen. Han bar meg hjem igjen. Jeg husker ikke hva vi pratet om når jeg satt i sofaen. Jeg husker bare at jeg gråt. Det var ikke mange dagene etter dette at jeg ble innlagt. Jeg skulle bo på sykehuset i 8 uker. Avdelingen het Post 2 da. Jeg skulle bli frisk.

Det var ikke en lukket avdeling. Vi kunne søke om helgeperm, og som regel så fikk vi det. Jeg fikk mitt eget rom. Det var lite, murbelagte vegger og lås på vinduet. Jeg husker at jeg synes det var et kaldt og mørkt rom.

Jeg var den yngste på avdelingen og følte meg malplassert. Jeg følte at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Terapien min var en blanding av gruppeterapi og “one on one” med psykolog. Jeg hatet det. Jeg hatet det som pesten. Spesielt gruppeterapi. Der satt vi. I en ring rundt et bord og skulle fortelle om våre liv. Våre familieliv. Våre tanker og drømmer. Og våre mareritt. Jeg sa veldig lite. Fordi det jeg hørte var overveldende. Jeg visste ikke at noen kunne ha det så fælt. At noen kunne oppleve noe så grusomt som det jeg hørte. Jeg ble redd. For mine problemer var jo bare som små frø i forhold. Jeg holdt kjeft i gruppeterapi. Jeg tok på meg klovnerollen. Jeg ville gjøre de andre pasientene glad. Jeg gjorde alt for å få dem til å le. Jeg ble lattermilla.

Jeg sliter fremdeles med mareritt fra min tid på Post 2. Jeg så og hørte ting en 18 år gammel jente ikke klarte å takle. Jeg vet ikke om det gjøres enda men jeg husker godt en pasient. Han forsvant for hver dag som gikk. Han fikk elektrosjokk. Jeg husker fremdeles lukten når han kom ned fra behandlingen. En lukt som fremdeles gir meg frysninger på ryggen. Svidd hud. Svidd hår.

Jeg klarte ikke å sove uten høretelefoner fordi hun som bodde ved siden av meg skrek om natta. Hun hylte. Til den dag idag har jeg aldri hørt slike skrik igjen. Og det er jeg takknemlig for.

Jeg lurer litt på hvordan det gikk med de. Jeg håper de kom seg videre. Selv går jeg fremdeles i terapi. Har gått til psykolog, psykiatere og terapauter av og på i 16 år. Og jeg er enda ikke helt frisk. Dette skjems jeg over. Jeg har lyst til å grave meg ned i et hull og bli der. Fordi jeg møter fremdeles rare blikk når jeg sier at jeg går til psykolog. Jeg møter fremdeles fordommer. Jeg ser det privat og i det offentlige rom. Det er fremdeles tabu. Hvorfor er det slik? Jeg forstår det ikke.

Hvorfor skrive dette her lurer du kanskje. Vel. Jeg gjør det mest for min egen del. Jeg får det ut. Jeg står frem. Jeg sier at jeg sliter. Som 34 åring sliter jeg fremdeles. Men jeg får hjelp. Det er ikke lett. Jeg tar det dag for dag. Og en dag, håper jeg, at jeg kan si at jeg har det bra. Jeg har det psykisk bra. Fortiden er ikke min framtid. Den er en del av meg men den definerer ikke den jeg er. Også gjør jeg det for vårt barn sin del. Min sønn. Som en gang kanskje vil prøve å forstå sin mor. Det kommer en dag hvor han kanskje vil vite hvorfor jeg er som jeg er. Vite hva som gjorde meg til den jeg er. Derfor sier jeg det her. Jeg, din mor, har hatt det vondt. Har det vondt. Men hverdagen min er mye lysere nå etter du kom til verden. Jeg smiler mer. Jeg ler mer. På ordentlig. Ikke bak en maske. Og hvis du en dag finner deg på avveie eller i en mørk dal, vit at det finnes hjelp der ute. Og ikke skjems av å ta imot det eller spør om det. Gå med rak rygg. Ingenting viser mer styrke enn det å spørre om hjelp når man trenger det.