Browsing Category

Personlig

@Personlig

I forfjor på denne tiden

24.10.2017

For 2 år siden var jeg innlagt på psykiatrisk avdeling. Denne gangen var det frivillig. Sammenbruddet kom som følge av at jeg tok på meg for mye. Jeg skulle gjøre det som krevdes av meg fra alle instanser og endte opp med å glemme meg selv oppi det hele. Og hver dag lever jeg med frykten for at det skal skje igjen. Å leve med kronisk PTSD er ingen spøk. Jeg sliter med angst hver dag.Angst for å sove, for mareritt.
Angst for menn, ukjente og kjente.
Angst for å møte folk som kjente meg før jeg ble syk.
Angst for å bli dømt, for å bli sett på som svak og lat.
Denne angsten og frykten for alt mulig er altoppslukende.
Den er også urimelig og ulogisk.
Og jeg skal ikke la den definere meg.
Jeg er takknemlig for at jeg valgte å legge meg inn for 2 år siden. Fordi resultatet har gitt meg en innsikt nå, som jeg ikke hadde før. En innsikt over mine egne begrensninger og ikke minst min egen styrke. Jeg ser nå hva jeg ikke klarer, og tør å høre på kroppen min når den sier ifra. Derfor tror jeg nå at jeg vil klare å unngå det som skjedde i 2015. Fordi selv om jeg føler meg som den svakeste i verden, vet jeg innerst inne at jeg er, til tider, Superwoman.

@Personlig

It comes and goes in waves

31.07.2017

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg vet ikke hva jeg vil si. “

To setninger jeg har starta hvert innlegg med i det siste, før jeg må slette det og begynne på ny. Jeg vet ikke hvor jeg er. Eller fysisk er jeg jo på Hamar, men psykisk? Det er en gåte jeg ikke klarer å løse.

Det virker som angsten og demonene har tatt overhånd igjen. De kommer og går som bølger på strand. Og de lammer meg like mye hver gang. De tar fra meg energi og kreativitet. De stjeler min inspirasjon og lysten til å skape. Og her står jeg, og må prøve å holde meg oppe.

Jeg vil gi opp. Likevel så gjør jeg det ikke. Jeg faller ikke. Jeg står oppreist på bar bakke. Kampen er lang og jeg vet at den ikke er forgjeves. Fordi en dag står jeg der uten demonene som tviholder rundt min nakke.

@Personlig

Sannheten er

14.03.2017

Jeg gråter hver kveld.

Jeg har ikke dusjet på en uke. Jeg orker ikke. Bare noe så hverdagslig som det gir meg mye smerter. Dette er litt flaut å innrømme: jeg tror jeg må vurdere å kjøpe en krakk jeg kan ha i dusjen. Kanskje det ikke gjør like vondt da? Jeg sliter nemlig med å holde armene over hodet. Og det må man jo når man skal vaske håret. Jeg føler meg 80 år gammel. Jeg er 35. Flaut.

Jeg vil så mye. Jeg klarer så lite.

@Personlig

Your pain cannot be that bad

03.03.2017

Av og til skulle jeg ønske jeg hadde brekt en arm eller en fot. Da hadde det vært mye enklere for andre å se at jeg har det vondt. Jeg sier ofte “nå har jeg det vondt”. Responsen jeg får er ofte veldig .. hvilket ord skal jeg bruke? Tafatt? Jeg vet ikke. Det blir ikke tatt på alvor føles det som. Fordi det synes ikke. Jeg føler at det bagatelliseres, at smertene er noe jeg innbiller meg. Eller kanskje det bare er fordi de ikke kan sette seg inn i min situasjon, og da blir det vanskelig for de å svare noe som helst?

Jeg tror ikke noen andre enn min mann vet hvor vondt jeg egentlig har det. Det er han som ser meg mest. Han ser at jeg gråter så og si hver kveld. Han ser hvor mye jeg presser meg for å gjøre det som forventes av meg. Og han ser skuffelsen når jeg ikke klarer å gjøre det jeg vil gjøre. Han ser meg på godt og vondt. Hver dag. Og jeg tror ikke noen andre enn han forstår hvordan det er å være meg akkurat nå. Det gjør litt vondt. Fordi mine smerter er reelle. Og de er ubeskrivelig vonde. Og jeg skulle så gjerne følt at flere forsto.

Her er tips til hva du ikke bør si til en med fibromyalgi.

Jeg vet/hørt om noen som har (fill in the blank) og det funka for dem.” Fibromyalgi er en individuell sykdom. Den rammer hver person forskjellig.

Du føler deg sikkert bedre hvis du begynner å trene.” Som jeg sa fibromyalgi rammer individuelt. Og hva som hjelper eller ikke hjelper er også individuelt. Trening funker for noen, for andre gjør det fibroen verre. Jeg ble det av trening, og gjør derfor kun øvelser som min fysioterepeut gir meg.

Du kan ikke jobbe? Så deilig.” Jeg har ikke valgt å gå rundt hjemme i min stue. Jeg vil ha en jobb. Jeg vil være som andre. Jeg vil bidra til samfunnet. Jeg klarer det ikke. Og det er en stor forskjell fra å ikke vil jobbe. Jeg valgte ikke fibromyalgi. Hvem velger smerte? Det lurer jeg på.

Her er tips til hva du kan si til en med fibromyalgi.

Det er helt greit om du ikke klarer… å gå ut ikveld, møte meg på kafé o.l.” I tillegg til smerter og andre fysiske ubehag, får vi dårlig samvittighet fordi vi ikke klarer å leve det livet vi en gang gjorde – spesielt når det kommer til vårt sosiale liv. Jeg klarer ikke alltid de samme tingene jeg klarte før.

Jeg er her hvis du trenger å snakke.” Noen ganger hjelper det bare å vite at noen er villig til å høre på oss. Vi trenger å sette ord på smertene, selv om andre ikke helt forstår hvordan det er.

 

@Personlig

Åpenhet hjelper

01.02.2017

Dette er et motsvar til det Ingvild Hegge Eriksen nylig skrev i Dagsavisen.  

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Kanskje jeg skal starte med hvorfor jeg er åpen om det å slite psykisk? Det var rett og slett et råd fra min mor. Jeg har slitt psykisk i 19 år. Jeg var ikke åpen om det i sosiale medier før jeg var over 25. Og det var mest på grunn av det mamma sa til meg en dag jeg hylgrein til henne i telefonen. Hun sa; du som er så glad i å skrive, tenk hvor mange du kan hjelpe med dine ord og erfaringer. Jeg husker jeg synes det var skummelt. Det er det fremdeles.

Fordi det er folk der ute, som synes at det å snakke om psykisk helse er å syte. At vi er selvsentrerte og ikke kan se at andre har det mye verre enn oss selv. Til dere som mener dette sier jeg; selvfølgelig gjør vi det. Vi har innsikt nok til å se at andre har det mye verre enn oss. Barn og voksne er på flukt fra krig. Barn og voksne lider av sult. Hjemløse, fattige, narkomane ja the list goes on. Dette betyr ikke at vår psykiske smerte ikke er vond. Fordi det er den. Den er ubeskrivelig vond. Og det er tydelig at dere ikke skjønner hvor vond den egentlig er.

“Legg fra dere mobilen og gå en tur i skogen!” Altså. Det er ikke like lett å gjøre det når du får panikkanfall bare ved å åpne ytterdøra di. Det er ikke like lett når depresjonen tar ordentlig tak rundt deg, og du blir så lammet av den følelsen at du ikke kommer deg opp av senga. Dette er klare tegn på at man trenger hjelp. Og da hjelper det ikke å lese om hva folk mener og synes om hvordan vi har det. Dere aner ikke hvor mye som skal til for å få oss til å søke etter hjelp. Og det er ikke alle som får motet til seg å gjøre det en gang. Mange tar livet av seg fordi de ikke orker kampen. Og det at dere da trivialiserer det med å si “gå tur i skogen, så går det over” er så provoserende at jeg blir kvalm. Dere tråkkår på de som allerede ligger nede. Og det sier mye mer om dere enn oss som sliter psykisk.

“Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer.” Hva vet du om det? Har du pratet med noen fra den generasjonen? Min personlige erfaring med den generasjonen er at slike ting skulle man ikke snakke om. Jeg tror at hvis det var åpenhet om psykisk helse da, på lik linje som det er nå, ville flere hatt det mye bedre den dag i dag. Meg inkludert. Og det hadde heller ikke vært så tabubelagt.

Det er en grunn til at dette prates om. Til at det bør prates om. Og hvis dere ikke tåler å se, lese eller høre om psykisk helse, ikke oppsøk det da vel. Ikke klikk dere inn på artiklene om det. Ikke følg den snapchat kanalen. Ikke les den bloggen eller se den serien. Ikke kjøp boka til Sophie Elise. Hold dere unna. For vet dere, det er SÅ mange flere av de som faktisk setter pris på vår åpenhet enn dere som synes vi klager og syter. Og det er et tegn på at det hjelper. Åpenhet hjelper. Uavhengig av hva dere andre mener og synes om oss, som sliter psykisk.


Jeg har skrevet om dette å bli sett på som sytete en gang før. Det innlegget kan dere lese her.

@Personlig

Angst

08.01.2017

Det regner hver dag, på innsiden. Så mye at det renner over, på utsiden. Angsten river i hjertet, og i sjelen. Musklene spennes, og jeg glemmer å puste med magen. Smertene er ikke til å holde ut. Jeg holder ut allikevel. Jeg lever. Jeg overlever.

GIF: Emma Darvick hentet fra giphy.com ☩

Husk spørsmålsrunden min da dere, og tusen takk til dere som allerede har stilt meg noen spørsmål. Gleder meg masse til å svare på de. Kjarleik.

@Personlig

Dag Zero

29.11.2016

Jeg vil ikke ha et forhold til det. Jeg vil late som det ikke er der. I hvertfall ikke tenke på det. Jeg tar vare på det. Jeg bare vil ikke ha noe med det å gjøre. Det er noe guffent med det. Noe ødlagt. Ikke ødlagt som i at det ikke funker. Det er besudlet på no vis. Av deg. Av det du gjorde. Jeg har et dårlig forhold til sex på grunn av det. Jeg vil ikke snakke om det. Ei gjøre handlingen. Noe som er så normalt og vanlig er blitt unormalt og ekkelt. Det er flere år siden det skjedde. Allikevel føles det som, der nede, at det var igår. Kroppen min generelt er noe jeg ikke vil ha et forhold til. Det er noe ekkelt med hele meg. Jeg vil ikke se den. Jeg vil ikke snakke om den. Og jeg vil ikke være i den. Jeg har dessverre ikke noe valg. Dette er min kropp. Det er den jeg har fått tildelt. Og det er den jeg skal leve i. På godt og på vondt. Og jeg er nødt til å akseptere den. Jeg er nødt til å ta den tilbake. Fra deg. Fordi du eier den ikke, selv om du gjorde det en kveld. Den er min. Ikke din. Og i dag er dag zero. Jeg og min kropp sier farvel. Farvel til ubehag. Farvel til skam. Fremover er jeg og hele min kropp verdens beste venner.

Er du, eller noen du kjenner utsatt for overgrep? Da vil jeg dele følgende råd fra Lisa Arntzen fra Dixi: Det viktigste er å 1) Snakke med noen du stoler på. Ikke gå alene med opplevelsen. 2) Oppsøk lege så raskt du kan, også selv om du er usikker på om du vil anmelde.

Det er veldig viktig å få råd og veiledning etter en voldtekt. Kontakt voldtektsmottaket nærmest deg. For en oversikt, se www.dixi.no eller ring DIXI Ressurssenter på telefon 22 44 40 50. Gutter som vil snakke med noen spesielt om voldtekt, kan ta kontakt med Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo, telefon 22 93 30 30 eller voldtektsmottaket. De kan også henvende seg til Ressurssenter for menn.

Kilde: ung.no

@Personlig

Sint med stor S

14.11.2016

Jeg er sint. Jeg har gått i terapi i 2  år nå. Og til jul er det over. Jeg har tre timer igjen og så er jeg ferdig på DPS. Hvorfor er jeg ikke glad? Fordi jeg fremdeles har det vondt. Jeg sliter fremdeles psykisk. Jeg sa til terapeuten at det er frustrerende å være meg nå. Jeg føler det blir slik hver gang jeg går i terapi. Og jeg har gått i terapi av og på i 17 år. Jeg føler at jeg aldri blir ferdig. Og det gjør vondt. Så vondt at jeg vil skrike høyt JEG HATER DEG VERDEN. Istedenfor tier jeg. Fordi jeg vet at det ikke hjelper.

I wish I had what I needed
To be on my own
‘Cause I feel so defeated
And I’m feeling alone

And it all seems so helpless
And I have no plans
I’m a plane in the sunset
With nowhere to land

– Switchfoot (Let It Be Enough)

Jeg skulle ønske jeg trodde på Gud. Jeg ser at noen mennesker finner trøst i det. I troen på noe. Hva skal jeg finne trøst i når jeg ikke tror? Jeg tror jeg må finne aksept. Noe jeg har lett etter hele mitt liv. Ikke den type aksept man får fra andre, men den en får fra seg selv. Jeg må akseptere meg selv. Jeg må akseptere at jeg har slitt og fremdeles sliter. Og jeg må finne styrken i det. Ikke fokusere på det svake. Hvordan gjør jeg det uten hjelp? Hvordan går jeg frem? Jeg har ingen anelse. Jeg vet bare at om en måned står jeg alene og skal klare meg selv. Jeg skal bekjempe mine demoner alene. Igjen.