@Dikt @Foto

Silenced

28.11.2017


Don’t speak.
Don’t cry.
Please smile more.

I will smile when I want to.
I will cry and laugh as I see fit.
And I will not be silenced.

@Annet

Nyanser av blått

23.11.2017

I går kveld satt jeg meg ned med Photoshop for å prøve meg på noe nytt og dette ble resultatet. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det annet enn at det var utrolig befriende å bare la kreativiteten utfolde seg, selv om jeg var umotivert.

The secret of getting ahead is getting started.
 Mark Twain ☩

Dette var tilfelle for meg i går. Jeg sa jo i forrige innlegg at jeg sliter med motivasjon og inspirasjon for tiden. Og når kvelden kom så tenkte jeg “vet du hva? So what! Jeg skal prøve å gjøre noe kreativt uansett”. Jeg satt lenge med et blankt canvas før jeg i det hele tatt begynte. Og det skulle faktisk ikke så mye til før kreativiteten kom. Jeg tror jeg må gjøre dette oftere. Fordi det gir meg så mye glede når det er gjort.

Hva gjør dere når dere er umotivert?

@Foto

Blinded

22.11.2017

Gammelt bilde, ny redigering ☩ Modell: Ronja Penzo

Jeg er stille her inne for tiden. Noen ganger blir det bare sånn. Jeg tror kanskje det er vinteren som gjør det. Kulden og mørket henger over meg som en gardin jeg ikke får opp. Energien blir tappet, motivasjonen forsvinner og inspirasjonen den er ikke-eksisterende. Jeg orker ikke å gjøre noe annet enn å ligge i sofaen og se på dårlig Tv. Flere som har det sånn?

Avslutter med tips til 3 låter, som jeg hører på akkurat nå. Musikk er balsam for sjelen.
RY X – Only
Vancouver Sleep Clinic – Unworthy
Haux – Homegrown

@Foto

Omg!

12.11.2017

Kan eg legga dessa bildene ut på nett? Sånn at alle kan se de?
Jada mamma. Fine bildej.
E du heilt sikker?
Jahaha.


Jeg tar mange bilder, men legger dem sjelden ut. Jeg spør nemlig først. Synes det er viktig å lære dem det fra tidlig alder. Og nå, som de forstår mer og mer, synes jeg det er enda viktigere. Vil de virkelig at bildene skal ligge på nett eller ikke? De forstår selvfølgelig ikke omfanget av det hele, men jeg synes fremdeles det er viktig å la dem bestemme. Og jo mer vi spør jo mer vil de bli klar over at de har noe de skulle sagt om det hele. A sier ofte nei når det gjelder snap. Og derfor tror jeg at jeg har gjort noe rett i det å spør. De har rett på et privatliv. De har rett til å bestemme. Denne gangen fikk jeg et rungende ja.

Reaksjonen når jeg viste det ferdige resultatet var “Åh mamma, ja, så fint”.

@Foto

Min største inspirasjon til foto på Instagram

25.10.2017

Portrettfotografi er noe jeg har blitt mer og mer interessert i med årene. Og mange har spurt meg hvor jeg henter inspirasjonen min fra. Den største inspirasjonen er det jeg ser på Instagram.


Her er noen av mine inspirasjonskilder til foto på Instagram:

☩ sombrebeings – en samling med kreative portretter, fra forskjellige fotografer i hele verden.
☩ theportraitpr0ject – en samling med rene portretter, fra forskjellig fotografer i hele verden.
☩ carolinekrager – vakker dame, som er journalist for Melk og Honning. Har en drøm om å fotografere henne en dag.
☩ lamblovesfox – min største inspirasjon til foto av barn.
☩ hannathevik – bryllupsbildene hennes inspirerer meg veldig.
☩ ronjapenzo – jeg elsker bildene hennes også elsker jeg å fotografere henne, hun er en drøm å jobbe med.
☩ eivindhansen – hans portretter får. meg. til. å. dåne.
☩ joakimheltne – hans øye for detaljer og former i alt han ser er noe jeg skulle ønske jeg hadde selv. Alle bildene hans er perfeksjon.

Modell ☩ Silje

Hvem gir deg inspirasjon på Instagram? Kom gjerne med tips i kommentarfeltet.

@Personlig

I forfjor på denne tiden

24.10.2017

For 2 år siden var jeg innlagt på psykiatrisk avdeling. Denne gangen var det frivillig. Sammenbruddet kom som følge av at jeg tok på meg for mye. Jeg skulle gjøre det som krevdes av meg fra alle instanser og endte opp med å glemme meg selv oppi det hele. Og hver dag lever jeg med frykten for at det skal skje igjen. Å leve med kronisk PTSD er ingen spøk. Jeg sliter med angst hver dag.Angst for å sove, for mareritt.
Angst for menn, ukjente og kjente.
Angst for å møte folk som kjente meg før jeg ble syk.
Angst for å bli dømt, for å bli sett på som svak og lat.
Denne angsten og frykten for alt mulig er altoppslukende.
Den er også urimelig og ulogisk.
Og jeg skal ikke la den definere meg.
Jeg er takknemlig for at jeg valgte å legge meg inn for 2 år siden. Fordi resultatet har gitt meg en innsikt nå, som jeg ikke hadde før. En innsikt over mine egne begrensninger og ikke minst min egen styrke. Jeg ser nå hva jeg ikke klarer, og tør å høre på kroppen min når den sier ifra. Derfor tror jeg nå at jeg vil klare å unngå det som skjedde i 2015. Fordi selv om jeg føler meg som den svakeste i verden, vet jeg innerst inne at jeg er, til tider, Superwoman.